Menneskers ondskap

Kristendommen er på mange måter en veldig støtende trosretning. Den er eksklusiv, kompromissløs, og radikal. Den stiller krav. Den forlanger alt. Og for hvermannsen som står på utsiden og ser inn vil den kristne doktrinen ofte oppleves som primitiv og brutal. Som nyfrelst mann åpnet jeg bibelen og forventet moralske gullkorn og tidløse leveregler. Isteden ble jeg møtt med Guds ord som gjorde det klinkende klart for meg at jeg var en synder i behov av omvendelse. Den beskjeden traff meg hardt. Jeg, en synder? Hva galt hadde jeg gjort? Jeg var da et bra menneske? Å anerkjenne sin egen synd er for meg det vanskeligste med det å være kristen, og det er noe jeg fortsatt sliter med. Jeg tar alt for lett på ting. Jeg tenker at jeg er en bra mann som vil andre godt. Men er jeg egentlig det? Og er mennesker generelt gode? For den utenforstående er det utenkelig at mennesket i sin nåværende tilstand er uperfekt og ødelagt. Men kanskje er doktrinen om fallet og menneskelig synd mer riktig enn det vi liker å tro?

Det å være «snill» er et finurlig begrep. Vi skjønner ikke helt hva det betyr. Det kastes rundt som en vag fellesbetegnelse på godhet uten en tydelig definisjon eller tydelige kriterier. Konsekvensen av dette er at vi alt for ofte definerer oss selv som snille uten et snev av begrunnelse. Og vi har en lei tendens til å tenke at vi er snille mennesker så lenge det er ingenting som plager oss akkurat i øyeblikket. Vi rettferdiggjør våre umoralske handlinger ved å hevde at hjertet vårt er «på rett sted» eller at vi «aldri ville drept en flue», selv om de fleste av oss antageligvis aldri har ofret den minste lille ting for en annen skapning, i hvert fall ikke for en flue.

Videre har uansvarlig bruk av psykoanalyse ført til en slags repressiv doktrine som underviser at skam er en uønsket følelse som krever behandling. Vi blir bedt om å få skammen vår ut i det åpne, ikke for å ydmyke oss selv, men for å anerkjenne at vi har ingenting å skamme oss over. En slik doktrine er både misledende og skadelig, og den frarøver oss en gyllen mulighet til genuin refleksjon over våre egne handlinger. Ved mindre kristendommen som doktrine er helt og holdent feil, så er slike skamfulle øyeblikk de mest ærlige øyeblikkene vi får i våre liv. Alle slags illusjoner om egen godhet forsvinner umiddelbart i det skammen trenger inn og inntar sin rettsmessige plass. Handlingen vår, som selv ikke våre nærmeste venner ville utført, og som vi ville gitt alt for å hindre at ble offentliggjort, viser oss at vår såkalte «godhet» er langt i fra noe å være stolt av.

Men så er det ingen tvil om at det er en stor forskjell mellom å si at man er en synder og å oppleve at man er en synder. Jeg kan godt gå ned på kne hver kveld og be Gud om tilgivelse for mine synder. Men mener jeg det? Har jeg virkelig tatt inn over meg alvoret som ligger bak min egen godhets-fasade? Jeg tror det er nettopp her følelsen av skam kommer inn. Å ivareta lærdommen fra våre skamfulle øyeblikk, samtidig som vi lærer oss å kjenne igjen slike følelser på mer nyanserte og subtile måter, er et uerstattelig verktøy i vår forståelse av den kristne troen.

Moderne kristne, inkludert meg selv, står i fare for å leve i et slags kløne-paradis, et rike i overflod av illusjoner og vrangforestillinger. Vi tror så ofte at vi er bedre enn vi egentlig er. Jeg tror det er i all hovedsak fire grunner til dette:

1. Vi sammenligner oss med andre mennesker. Jeg kan for eksempel sammenligne meg med naboen min, som alle vet er en bra mann, og overbevise meg selv om at jeg i hvert fall ikke er noe verre enn han. Hvorvidt naboens moralske karakter er en illusjon eller ikke er det bare han og Gud som vet. Men én ting er sikkert: vi forteller aldri hele sannheten om oss selv til andre mennesker. Vi deler aldri våre mørkeste tanker eller våre mest perverse oppspinn. Så å sammenligne seg med andres ytre fasade gjør ikke annet enn å forsterke illusjonen vår om egen godhet.

2. Vi tror av en eller annen grunn at tid kansellerer synd. Hvor ofte har vi ikke gjenfortalt grusomme fortellinger fra fortiden vår på humoristisk vis og latet som om det hadde ingen betydning for nåtiden? Tid gjør absolutt ingenting for hverken synden eller skylden vår. Det er omvendelse og Jesu blod som sletter skyld, ikke tid. Våre gjenfortellinger av fortiden burde derfor ikke være humoristiske øyeblikk, men heller påminnelser om prisen som ble betalt for vår tilgivelse.

3. Vi tror at det er trygghet i mengden. Vi tenker at dersom alle mennesker er syndende, som jo kristendommen underviser, så må synd være en relativt unnskyldelig affære. Dersom alle elevene stryker på eksamen, så er det vel naturlig å tenke at eksamen var for vanskelig, ikke sant? Det samme fenomenet oppstår i grupper der umoralske handlinger rettferdiggjøres ved å si at «alle gjør det.» Det er først når man tvinges ut i offentligheten at man innser at handlingene som ble begått innad i gruppen ville sjokkert enhver anstendig person på gata.

4. Enkelte teologer protesterer mot en overdrevent moralistisk tolkning av kristendommen. Til dette sier jeg at ja, Gud kan definitivt være mer enn moralsk godhet, men ikke mindre. Veien til det lovede land skjærer tvers igjennom Sinai fjellet. Moseloven kan absolutt være til for å overgås, men den kan aldri overgås av en som ikke først har forsøkt å følge den med all sin styrke, og deretter i sitt mislykkede forsøk anerkjent sitt behov for en frelser.

Flukten fra kløne-paradiset krever at vi anerkjenner skammens sentrale rolle som moralsk lærer og veileder. Innsikten som trer ut av skamfulle handlinger tjener oss i lengden ved å både korrigere adferd, og ved å gjøre oss oppmerksom på våre syndefulle natur og derav vårt behov for frelsen i Jesu blod. Bagatellisering av skam, og i verste tilfelle undertrykkelse av skam i sin helhet, frarøver oss våre mest sårbare og ærlige øyeblikk, øyeblikk som er nødvendige for vekst i våre kristne liv og vekst i forholdet vårt til Gud.

Du og jeg er ikke perfekte. Vi gjør mye godt, men vi gjør også mye ondt. Det er vel litt sånn det er for alle mennesker. Vi prøver hardt å leve gode liv, men kommer ofte til kort. Jeg tror det er å skyte seg selv i foten når vi hevder at vi mennesker er gode og rettferdige nok til å klare oss selv. Det er vi ikke. Men det forventer ikke Gud at vi skal være heller. Han skjønner at vi er uperfekte, falne skapninger som trenger hans nåde og tilgivelse. Derfor har han gitt oss syndenes forlatelse i Jesu blod. Så får det bli opp til hver og én av oss å avgjøre om vi ønsker å ta imot denne forlatelsen, eller om vi ønsker å klare oss selv.

«Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden…likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker…og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus vår herre» (Romerne 5:12-21).