Er mirakler ren fantasi?

Jeg skal være frimodig nok til å hevde at uten mirakler så er den kristne troen verdiløs. For all del, bibelen inneholder mye moralske godbiter og flotte leveregler som alle og enhver kan dra nytte av, men uten miraklene, og særlig uten oppstandelsen, så er troen vår for ingenting. Kristendommen som vi kjenner til den i dag oppsto nettopp fordi at en gruppe jødiske menn hevdet å ha vært vitner til et mirakel; de hevdet å ha sett Jesus Kristus, mannen fra Nazareth, Guds Sønn, oppstått fra de døde.

Men har mirakler egentlig noe for seg? Er det sannsynlig at noe så hårreisende som en fysisk oppstandelse av en død kropp kan ha funnet sted? Kan vi tro på at vann ble gjort om til vin, at menn gikk på vann, og at 5000 mennesker ble mettet av to fisk og 5 brød?

Først et par definisjoner. I denne artikkelen kommer jeg til å bruke ordet "mirakel" om hendelser der en overnaturlig kraft påvirker den naturlige verden. Det finnes garantert en mer elegant definisjon der ute, men for enkelhetens skyld forholder vi oss til denne definisjonen. Videre, når jeg bruker ordet "natur" så mener jeg alt som skjer i den fysiske verden dersom den overlates til sin egen fremgang og dersom man ikke gjør noen tiltak for å stoppe denne fremgangen; med andre ord, alt som er spontant, ikke-intensjonelt, og målløst.

Én siste definisjon som kan være verdt å ha med seg er forskjellen på en "naturalist" og en "supernaturalist." Naturalister er demokratisk i sin tilnærming til naturen; alt henger sammen, ingenting er mer viktig enn noe annet, og alle hendelser er en naturlig konsekvens av tidligere hendelser. Supernaturalister (inkludert monoteister) har en monarkisk tilnærming til naturen, der Gud, som er separat fra alt annet, anses som kilden bak alt det skapte. En enkel måte å skille en naturalist fra en supernaturalist på er at naturalisten ser på universet som et "lukket" system der utvendig innflytelse ikke er mulig, mens supernaturalisten ser på universet som et "åpent" system der Gud kan mate inn nye, unike hendelser, derav mirakler.

Jeg tror det er verdt å bruke litt tid på å se om naturalisme som filosofi har noe for seg. Hvis naturalisme stemmer, så må alle hendelser i universet vårt kunne forklares med utelukkende naturlige fenomener. Dette betyr ikke at naturalister her og nå er nødt til å sitte på alle svarene, men teoretisk sett burde man, gitt nok tid, finne naturlige forklaringer på alle hendelser. Men dette betyr også at dersom man oppdager en hendelse eller et fenomen som ikke kan forklares på naturlig vis, så vil naturalisme som filosofi kollapse.

Og denne kollapsen mener jeg allerede har funnet sted. Det er nemlig slik at vi allerede har kjennskap til et fenomen som ikke kan forklares fra et naturalistisk filosofisk ståsted: menneskelig rasjonalitet. Menneskets søk etter kunnskap og sannhet belager seg helt og holdent på at vi kan stole på rasjonaliteten vår. Men dersom hjernen vår er enderesultatet av en blind, tankeløs, naturalistisk prosess som per definisjon er ikke-rasjonell, så har vi absolutt ingen grunn til å stole på at våre tanker er relatert til noe objektivt sant. Hvis tankene våre bestemmes fullstendig av atomer i bevegelse, så sliter jeg med å forstå hvorfor jeg skal tro på at disse tankene fører til noe av betydning.

Noen vil kanskje forsøke å smyge inn naturlig seleksjon og evolusjon her og argumentere for at fordelaktige tanker har historisk sett ført til bedre overlevelsesevne. Men dette argumentet er basert på inferens fra fortiden, og denne inferensen er kun gyldig dersom rasjonaliteten vår er gyldig. Men det er nettopp denne validiteten vi forsøker å finne ut av, så her argumenteres det i sirkler. Det er også verdt å bemerke at selv om vi godtar naturlig seleksjon og evolusjon som en mulig forklaring, så må du fortsatt forklare hvordan tanker som fremmer overlevelse nødvendigvis er sanne. Da må du igjen inferere til fortiden og hevde at tanker som fremmer overlevelse inneholder sannhet, og vipps så er vi tilbake i det sirkulære inferens-argumentet.

Enhver filosofisk teori som undergraver menneskelig rasjonalitet, slik jeg mener naturalisme gjør, kan ignoreres i sin helhet, fordi teorien gir oss ingen grunn til å tro på den. Men her vil nok mange også forsøke å smyge inn pseudo-naturalisme ved å hevde at menneskelig rasjonalitet er det ene unntaket fra regelen. Freud gjorde nettopp dette. Han mente at alle tanker oppsto som et resultat av komplekser, bortsett fra den tanken som utgjorde argumentet hans. Var teorien hans også resultatet av et kompleks? Vi må være på vakt når det kommer til akkurat dette: ofte er naturalistiske argumenter basert på en ugyldig inferens som strider i mot sin egen filosofi.

Det ser med andre ord ut til å være en distinkt forskjell mellom natur og rasjonalitet. Denne rasjonaliteten kan ikke tilhøre det lukkede systemet som naturalister så gjerne ønsker å forholde seg til. Forholdet mellom natur og rasjonalitet viser seg å ligne mye mer på det monarkiske forholdet beskrevet av supernaturalisme. Vi erfarer gang på gang at rasjonalitet kan brukes til å skape ny natur; vi benytter oss av matematikk for å bygge broer, og vi benytter oss av psykologi for å endre vår psykologiske natur gjennom følelsesmestring og endring av tankemønstre. Naturen, derimot, evner ikke å skape ny rasjonalitet. Dermed ser vi at natur-rasjonalitet forholdet er en enveiskjørt motorvei. Dette betyr ikke at natur ikke evner å påvirke rasjonaliteten vår, men heller at naturen selv ikke kan være ansvarlig for dets opphav.

Naturalisme kan, og bør, takle denne åpenbare vanskeligheten ved å klamre seg fast i reduksjonisme. En die-hard, autentisk naturalist har ikke noe annet valg enn å redusere alle tanker til illusjoner og all menneskelig kjærlighet til biologiske mekanismer. Men det er på mange måter litt ironisk at de samme naturalistene som reduserer alle tanker til atomer i bevegelse samtidig forsøker å overbevise oss som at deres tanker er riktige og andres tanker feil. På hvilket grunnlag gjøres slike verdivurderinger?

Det mest åpenbare kan ofte være det første vi glemmer. Tenker du aktivt på at du bruker øynene dine når du leser denne artikkelen? Eller når du titter ned på gata utenfor leiligheten din, tenker du aktivt på at du ser igjennom et vindu? Denne glemskheten, som for øvrig er en bra ting når vi trenger å konsentrere oss, tror jeg også har mye av skylden i vår neglekt av det overnaturlige. Naturalister har brukt så mye tid på å tenke på naturen at de helt har glemt at de i det hele tatt tenker. Og disse tankene, hvis de skal være verdt noe som helst, kan ikke ha sitt opphav i naturen.

Det overnaturlige er ikke et fremmed konsept; det er en aktiv del av hverdagen vår. Vi kan gjerne definere rasjonalitet som et mirakel, men det er ikke det som er poenget. Poenget er kun å vise at det overnaturlige er mulig og at systemet dermed ikke er lukket. Fra et kristent perspektiv er Gud skaperen av dette åpne systemet, inkludert alle regelmessighetene vi observer innad i systemet. Det vi nå må vurdere er om Gud har valgt å mate inn nye og unike hendelser inn i dette systemet, og hvordan dette eventuelt har sett ut.

Men la oss først adressere elefanten i rommet; mirakler og naturlover. Det mest vanlige argumentet mot mirakler er at de strider i mot naturlovene våre. Men gjør de egentlig det?

I korte trekk beskriver naturlovene naturens normale adferd, det som normalt sett skjer. Samtidig er det verdt å bemerke seg at naturlovene ikke hindrer meg i å påvirke omgivelsene mine. I følge gravitasjonsloven burde en ball i løse luften omsider treffe bakken, men det er ingenting som hindrer meg i å fange ballen i luften før den treffer bakken. Desto viktigere er det å påpeke at naturlovene forteller oss absolutt ingenting om sannsynligheten for mirakler. Jeg fornekter overhodet ikke at slik normalt adferd finnes i naturen, men hevder samtidig at unntak fra denne regelen kan skje or har skjedd. Vi har enorme mengder historiske eksempler på mennesker som hevder å ha erfart mirakler. Mange tok nok feil, men noen hadde kanskje rett. Den eneste måten vi kan vite at mirakler aldri har skjedd er ved å vite at alle disse påstandene er feil, men den eneste måten vi kan vite at alle disse påstandene er feil er hvis vi vet at mirakler aldri har skjedd. Igjen så argumenterer vi i sirkler.

Det har også i nyere tid oppstått en del feilinformerte teorier om at mennesker i antikken trodde på mirakler fordi de ikke hadde kjennskap til naturlovene. Dette er helt åpenbart feil. Josef visste utmerket godt hvordan barn ble til, og ønsket derfor å skille seg fra Maria når han fikk vite at hun var gravid. Jesu disipler fikk sine liv forvandlet av oppstandelsen fordi de visste utmerket godt at det ikke var meningen at døde kropper plutselig skulle våkne til liv igjen.

Hele grunnen til at vi kan kjenne igjen mirakler er fordi vi har en dyp forståelse av hvordan naturen normalt sett oppfører seg. La meg gi deg et eksempel. Jeg bor på hotell i Oslo denne helgen, og før jeg legger meg i kveld så legger jeg hundre kroner i nattbordskuffen. Kvelden etterpå gjør jeg det samme. På dag tre våkner jeg, åpner nattbordskuffen, og til min store overraskelse finner jeg kun femti kroner! Burde jeg nå hevde at aritmetiske lover er brutt eller at Norges lover er brutt? Det er åpenbart at noen har brutt seg inn og stjålet pengene mine, men den eneste måten jeg kan vite at noe kriminelt har skjedd er fordi jeg vet at aritmetiske lover ikke plutselig fjerner hundre-og-femti kroner. Troen på mirakler baserer seg altså ikke på blind ignoranse av naturlover, men baserer seg snarere tvert i mot på en dyp forståelse av disse lovene.

Jeg tror mange også bærer på en fundamental misforståelse av hva naturlover egentlig er. Naturlovene forårsaker aldri noe til å begynne å skje. Det lovene egentlig gjør er å beskrive interaksjonen mellom ting. Det er ikke Newtons bevegelseslover som får en biljardkule til å treffe en annen; det er det jeg som holder biljardkøen som gjør. Bevegelseslovene beskriver kun interaksjonen mellom biljardkøen, kulene, og underlaget på bordet.

Miraklene beskrevet i bibelen er ikke brudd på naturlovene, men unike hendelser matet inn i systemet av Gud. I det miraklet ankommer systemet tar naturlovene umiddelbart over. Insemineringen av en jomfru ledet fortsatt til den naturlige svangerskapsperioden på ni måneder. Miraklet er med andre ord en ny gjest i naturens regelmessige hverdag, og naturen, som en flink vert, skynder seg for å tilpasse seg denne nye gjesten.

Det er Ingen kristne som hevder (så vidt jeg vet) at Jesus sto opp fra de døde på grunn av naturlige prosesser i graven. Vi hevder at Gud introduserte en ny og unik historisk hendelse gjennom sin overnaturlige kraft. Denne hendelsen er på ingen måte et brudd på naturlovene, og Jesu disipler visste utmerket godt at mennesker som ble gravlagt forble i graven. Det sier seg selv at kristendommen ikke hadde oppstått slik den gjorde hvis det var helt vanlig at døde kropper reiste seg fra de døde.

Jeg tror alle mennesker, inkludert meg selv, til en viss grad har en innebygd motstand mot mirakler. Vi får de liksom ikke til å passe helt inn med vår forståelse av verden. Men vi skal være forsiktige med å gi vår forståelse av verden for mye autoritet i akkurat denne sammenhengen.

La oss forestille oss at du vil bli kunstner. Du går på kunstskole, lærer deg reglene inn og ut, blir uteksaminert, men oppdager til din store frustrasjon at de beste kunstnerne bryter regler i hytt og pine. Her har du kloret deg fast i skolebenken de siste tre årene og lært deg alt du har lov og ikke lov til å gjøre, og så kommer det en eller annen bråkjekk portrettmaler og blåser fullstendig i alt av teori og regler! Urettferdig! Men vent nå litt, kanskje er det ikke så rebelsk og regelløst som du skal ha det til å være. Kanskje har det seg slik at disse kunstnerne har så god forståelse for hva de driver med, at de har muligheten til å bryte overfladiske regler for å imøtekomme en dypere og mer betydningsfull essens i kunsten? Og kanskje, bare kanskje, er det din mangel på kunnskap som gjør det vanskelig for deg å kjenne igjen denne essensen?

Jeg ser på diskusjonen om mirakler og naturlover litt på samme måte. Du og jeg har dessverre ikke tilgang på hele det store bildet. Vi har heller ikke tilgang på kunnskapen som kunstneren av dette kosmiske portrettet sitter på. Jeg tror at dersom vi hadde fått sett det store bildet, så hadde vi sett at miraklene beskrevet i bibelen ikke er i opposisjon til det naturlige, men bidrar til å tjene essensen og formålet i kreasjonen.

Naturlover og vitenskap har ikke gjort mirakler mer eller mindre sannsynlig enn de var for 2000 år siden. Menneskene i den antikke verden hadde god kjennskap til hvordan naturen vanligvis oppførte seg. Likevel hevdet de at naturen hadde oppført seg radikalt annerledes ved enkelte tilfeller. Til syvende og sist koker det hele ned til om det finnes noe form for bevis for at mirakler har funnet sted. Og det mener jeg at det gjør. Jeg har skrevet en hel artikkel om Jesu oppstandelse, og dersom du går inn uten en a-priori mening om at slike mirakler ikke er mulig, så vil artikkelen kanskje gi mer mening.

Ha en velsignet uke.