Velkommen til tenkende tro!

Jeg er en troende mann, en kristen mann. Jeg tror helhjertet på Gud, og vier så og si hele livet mitt til å lære mer om Han, dele min tro med andre, og forsvare det jeg tror på. Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp i en ikke-troende familie i Tromsø, Nordens Paris, og tilbragte store deler av livet mitt som uttalt ateist. Jeg  fornektet Gud, gjorde narr av kristne, og syntes tanken på å skulle åpne en Bibel eller gå i kirka var kvalmende.  

 

Likevel har jeg levd et fantastisk liv, og et svært privilegert liv. Mine fantastiske foreldre har forsørget for meg, elsket meg, og gitt meg en livskvalitet som jeg ved nærmere ettertanke til tider virkelig ikke har fortjent. Uten dem hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag. Så jeg vil bare begynne hele denne reisen med å si "Takk mamma, og takk pappa. Dere betyr alt for meg." 

​

Jeg tenkte mye på døden som barn. Det var uforståelig for meg at døden var slutten på eventyret, siste kapittel i boken, game over. Som barn klarer man ofte ikke å sette ord på det man føler, men følelsene jeg satt med kan vel i korte trekk beskrives som en eller annen form for dødsangst. Tanken om det store mørket, slutten på livet, var overveldende. 

​

Mange av oss, på ett eller annet tidspunkt i livene våre, stiller oss 5 viktige spørsmål:

​

1) Hvordan havna jeg her? 

2) Hvorfor er jeg her?

3) Hva er meninga mi med dette livet?

4) Hvordan burde jeg leve livet mitt?

5) Hva skjer når dette livet er over?

​

Kanskje har du ikke formulert spørsmålene på akkurat denne måten, eller kanskje har du enda ikke stilt deg disse spørsmålene. Da utfordrer jeg deg til å gjøre nettopp det. Har du svarene?

 

Som ung voksen var jeg opptatt av sannhet. Jeg ønsket å fremstå som intelligent, fornuftig, informert, veltalende, og rasjonell. Vitenskapen, det naturlige, det faktabaserte, var min øverste autoritet. Likevel måtte jeg ofte innrømme at det naturalistiske ikke kunne svare på de 5 viktigste spørsmålene mine. Hvis ikke vitenskapen, min øverste autoritet, kunne svare på disse spørsmålene, hva gjensto? Fantes det svar andre steder? 

​

Livet var for meg på mange måter som et gigantisk puslespill, en kaotisk eske full av brikker som tilsynelatende ikke hørte sammen. Jeg fant aldri hjørnebrikkene, og verdensbildet mitt på toppen av esken passet liksom ikke inn med brikkene jeg observerte i livet mitt. For de av oss som har puslet en del opp i gjennom årene, så vet vi at hvis man er så uheldig å ha feil bilde på pappeska, så kommer man aldri i mål; man får aldri satt sammen brikkene til et helhetlig bilde. Kanskje hadde jeg feil bilde? Kanskje tilhørte faktisk brikkene mine et helt annet puslespill?

 

Jeg endte opp i min første gudstjeneste i søket etter et annet verdensbilde som kanskje passet bedre med brikkene i livet mitt. Faktum var at 90% av verden tror på en eller annen form for Gud. Hvorfor insisterte jeg så sterkt på at jeg, som tilhørte den resterende 10%, hadde rett? Hadde jeg faktisk tatt stilling til hvorfor jeg trodde på det jeg trodde? Jeg, som var så opptatt av sannhet og fornuft, innså at jeg hadde levd hele livet mitt med en forutinntatt virkelighetsoppfatning som jeg aldri hadde kritisk vurdert, som jeg aldri hadde plassert under mikroskopet. Kanskje hadde disse kristne, disse merkelige men overraskende hyggelige menneskene, skjønt noe jeg ikke hadde skjønt?

​

Min objektive vurdering av min egen virkelighetsoppfatning, og av bevisene for og imot Guds eksistens, førte meg til troen. Jeg innså relativt fort at jeg hadde ingen bevis for mange av de meningene og synspunktene som jeg holdt så nært og kjært i livet mitt. For meg var det vanskelig å innrømme. Hadde jeg virkelig basert hele livet mitt på en ren hypotese, en teori som ikke samsvarte med bevisets stilling?

 

Alle verdenssyn, enten ateistisk eller teistisk, krever tro. Vi sitter aldri med 100% av informasjonen tilgjengelig. Troen er det som fyller inn gapet mellom bevisene/informasjonen vi har og verdenssynet vårt. Jo mer bevis vi har, jo mindre tro trenger vi, og motsatt. Jeg, som er så opptatt av sannhet, ønsker å følge det verdenssynet som har mest bevis, og som derfor krever minst tro. Jeg har innsett at det verdenssynet heter kristendommen. Det er mitt mål med hele dette prosjektet å hjelpe deg med å innse det samme. 

​

Jeg er villig til å ofre livet mitt for min overbevisning om det er jeg snakker om er sant. Jeg ser på det som et enormt ansvar, men også et enormt privilegium, å få dele denne sannheten med deg. Uansett hvem du er og hva du tror på, så er du velkommen hit. Tør du å utfordre deg selv og de tingene du tror på? Jeg ønsker at Tenkende Tro på mange måter skal være en tankesmie, et sted hvor mennesker av alle aldre, bakgrunner, etnisiteter, og forutsetninger, kan komme med livets store spørsmål og forhåpentligvis finne svar. Sammen oppdager vi et verdensbilde som samsvarer med virkeligheten, sammen finner vi det riktige bildet på toppen av puslespillesken. 

​

Tusen takk for at nettopp du er her. Jeg tror at du fant frem hit av en grunn, og at dette blir den viktigste reisen i ditt liv. Er du klar for å oppdage sannheten?

​