God natt historie effekten

Jeg tilhører en pinsemenighet hvor mange av medlemmene har vokst opp i kristne hjem. De har lest i bibelen, gått på søndagsskole, og deltatt på kristne arrangementer. De har sunget bordbønn, feiret Jesu fødsel istedenfor julenissen, og pyntet barnerommene sine med bilder av jomfru Maria istedenfor bilder av supermodeller. I kirken løfter de hendene i lovsang som om det var verdens mest naturlige ting, og karismatisk, høylytt bønn ser hverken unaturlig eller fremmed ut. De lever for kirken, og kirken lever for dem.

Min historie er helt åpenbart litt annerledes. Jeg drakk meg full på hjemmefest, røyka hasj på skolen, og brukte mattetimene på å se på porno istedenfor å lære algebra. Jeg leste hverken bibel eller gikk på søndagsskole, slet med både mental helse utfordringer og andre ting, og var på ett tidspunkt så langt nede at jeg nesten ikke trodde jeg skulle komme meg ut av det. Men nå er jeg frelst. Jesus har gitt meg nytt liv og nytt håp. Likevel er det å gå i kirken noe som jeg ofte må tvinge meg selv til å gjøre, og det slår meg hvor mye jeg fortsatt føler meg som en stygg andunge i en flokk av vakre hvite ender når jeg står i salen og lovsynger Herren.

Men jeg tror på Gud, og jeg brenner for å forkynne troen min og lede andre til frelse. Jeg er overbevist om at Jesus døde for mine synder, og jeg har en klinkende klar formening om at Bibelen er Guds tidløse, feilfrie ord. Så hvorfor opplever jeg fortsatt et så stort skille mellom meg selv og alle vennene mine som har vokst opp i kristne hjem? Er det noe jeg gjør galt eller ikke har skjønt?

Jeg ér og forblir en overtenker. Sånn har jeg alltid vært. Jeg reflekterer mye, spør mye spørsmål, og kan fort finne på å krisemaksimere. Men midt i tankekaoset finner jeg også mye godt, mye nyttig, samt en økt evne til å kritisk evaluere det jeg tror på og det jeg står for som person. Når jeg leser Bibelen, så er jeg ikke bare interessert i å vite hva som står der, men også hvorfor det står der. Og det slår meg gang på gang at veldig mye av det som står i Guds ord virker fryktelig rart ved første øyekast. Hvorfor opplever jeg da at nesten ingen av mine kristne venner tar seg tiden til å stille kritiske spørsmål ved Guds ord? Hvorfor tar de ofte ting for god fisk?

Det faller naturlig for en hver rutinert kristen å si at «Bibelen er skrevet for oss, men ikke til oss.» Jeg hører det nesten hver uke. Men hva betyr det egentlig? Hvem var Bibelen da skrevet til om det ikke var til deg og meg?

Tillat meg å ta deg med på en liten reise flere tusen år tilbake i tid. Abraham kalles ut av sitt fars hjem og begynner en vandring med Gud gjennom ukjente farvann og inn mot det Lovede Land. Gjennom hans ætt formes Guds utvalgte folk, Israelittene, som omsider ledes ut av Egypt og inn i ødemarken. Her mottar Moses de Ti Bud og skriver Mosebøkene. Den formative reisen fortsetter gjennom ulike profeter, dommere, og konger som alle skriver sine egne verker, og omsider ender man opp med Torahen, Jødenes hellige skrifter.

Jødene mottok Guds ord flere tusen år før du og jeg i det hele tatt hadde tenkt på å åpne en Bibel. De fordøyde og utforsket Ordet gjennom en kulturell linse og kontekst som er helt fremmed for oss i vesten i dag. De verdsatte lignelser, brukte billedlige beskrivelser istedenfor ord, og var mer opptatt av formålet og identiteten bak Guds kreasjon enn spesifikt hvordan Gud hadde skapt. Og de frydet seg over å oppdage problemer i Guds ord; de så på disse problemene som muligheter til å dykke dypere i skriftene og oppdage skjulte skatter som ikke var synlig fra overflaten.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg fryder meg ikke i det hele tatt når jeg finner ting i Guds ord jeg ikke forstår. Jeg blir bare irritert jeg. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå alt med en gang? Hvorfor skal Bibelen absolutt være så vanskelig hele tiden? Her trenger jeg regelmessige påminnelser om at det faktisk er jeg som er problemet, og ikke Bibelen. I min latskap forsøker jeg å tvinge mitt vestlige perspektiv inn i en tekst som primært er ment for å tolkes gjennom et østlig perspektiv. Jeg forsøker å forme teksten til å passe meg og mine behov istedenfor å la teksten forme meg til å bli mer lik Guds ideal. Som et resultat mister jeg det store bildet i Guds historie og tar til takke med en overfladisk og utilstrekkelig forståelse av Guds ord.

Det er fort å gli over åpenbare utfordringer i Guds ord når vi har hørt de samme historiene om og om igjen. Det slår meg gang på gang hvor fort jeg faller for fristelsen for å godta ting i Bibelen uten å ta meg tiden til å kritisk evaluere hvorfor det står skrevet. Snakkende slanger? En hel sjø som deler seg i to? En jomfru som føder barn? Hæ? Alt dette høres jo helt spinnvilt ut! Men hva om vi gjør som Jødene og bruker nettopp disse utfordringene som en invitasjon til å dykke dypere inn i teksten og lære mer om Gud? Disse utfordringene er plassert der av en grunn, ikke for å skape unødvendig forvirring, men fordi Gud ønsker å fortelle oss noe dypere og mer betydningsfullt enn hva overflaten tillater.

Jeg savner en kirkelig kultur som tillater mer kritisk evaluering og utforsking av Guds ord, en kirke som vegrer seg for å ta overflatiske problemer for god fisk uten å benytte seg av Guds invitasjon til å dykke dypere og lære mer. Dersom vi skal vokse, både som felles kirke men også i vår individuelle frelse, er vi helt avhengige av å se Guds ord fra både dagens moderne linse, men også fra den opprinnelse Jødiske konteksten hvor Guds ord først ble mottatt. Dette skaper en betydelig dypere og mer harmonert forståelse av skriftene som former våre handlinger og holdninger i tråd med Guds vilje for våre liv.

Jeg utfordrer deg, kjære leser, til å ta deg tiden til å stoppe opp neste gang du møter på en utfordring i Guds ord og stille det kritiske men utrolig viktige spørsmålet: «hvorfor?» Det finnes utallige ressurser der ute, inkludert Jødenes egen Midrash tradisjon, som kan hjelpe deg til å bli en mer kyndig og reflektert leser av Bibelen. Jeg kan garantere deg at tiden du bruker på dette aldri vil være forgjeves.

Ha en velsignet uke.