Sto Jesus opp fra de døde?

Bibelen, Guds ord, byr på som mangt. Gjennom historiske fortellinger som strekker seg over tusenvis av år møter vi mennesker som vandrer i Guds nærvær, men som likevel er feilende, sørgende, og til tider helt på villspor. Som troende mann finner jeg mye trøst i at selv Guds mest trofaste venner også hadde sine oppturer og nedturer. I mine egne møter med livets berg-og-dalbaner kan jeg søke tilbake til disse fortellingene og vite at jeg ikke står alene i smerten og feilingen.

Likevel er det én fortelling i bibelen som skiller seg dramatisk ut, og som representerer selve bærebjelken i den kristne troen. På Golgata høyde møter vi en korsfestet Jesus som gir sitt liv for menneskeheten Han elsker så høyt. Med nagler gjennom sine hender og føtter overgir Jesus sitt legeme som betaling for menneskets synd. Tre dager senere er Han oppstanden. Denne oppstandelsen, denne ekstraordinære historiske begivenheten, er selve kjernen i den kristne troen. Paulus skriver i 1 Korinter 15:14, men er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og troen dere har, er intet. Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at Han har reist Kristus opp, noe Han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke reises opp. Men hvordan kan vi vite at denne oppstandelsen faktisk fant sted? Hvordan kan jeg sitte her i 2025 og hevde med så stor sikkerhet at Jesus Kristus sto opp fra de døde for nesten 2000 år siden?

Historikeren og teologen Dr. Gary Habermas skrev på 70-tallet en doktorgradsoppgave om en historievitenskapelig tilnærming til Jesu oppstandelse. Siden har han lest hver eneste publiserte artikkel om Jesu korsfestelse og oppstandelse skrevet på Engelsk, Fransk, og Tysk. Totalt har Dr. Habermas lest, systematisert, og kategorisert mer en 3500 artikler skrevet av historikere fra alle bakgrunner og verdenssyn, både kristne og ikke-kristne. Tre historiske fakta gjennomsyrer samtlige artikler og anses som allmenn godkjent, selv blant kristen-fiendtlige skeptikere og andre anti-religiøse akademikere. Disse tre faktaene lyder som følger:

1. Jesus ble korsfestet under Pontus Pilatus og døde på korset.

2. Apostlene trodde av hele sitt hjerte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

3. Fiender av Jesus, inkludert Paulus og Jesu bror Jakob, trodde av hele sitt hjerte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Men kanskje sitter du her og tviler på at Jesus var en ekte historisk figur. Du er nok ikke alene om dette. Jeg møter støtt og stadig på mennesker som mener at Jesus var en oppdiktet figur, skapt av de første kristne for å tjene egne personlige formål. Heldigvis for oss har vi all grunn til å tro at dette ikke stemmer. Snarere tvert i mot så er det få ting som er så spikret i stein som det at Jesus var en ekte historisk skikkelse. Selv de mest kritiske historikerne er enige om dette. Bart Ehrman, som har viet livet sitt til kritisk analyse av det Nye Testamentet, og som selv er anti-kristen, mener at utsagnet om at Jesus aldri eksisterte feiler enhver form for kritisk historisk analyse. Vi har også utallige historiske kilder fra det første og andre århundret som refererer til Jesus, derav Ignatius, Klemens av Roma, Polykarp, Plinius den yngre, Tacitus, Thallus, Lucian, Celcus, og Josephus. Jesus eksisterte helt åpenbart for ca. 2000 år siden. Om han sto opp fra de døde eller ikke er selvfølgelig et helt annet spørsmål.

Korsfestelse var en brutal prosess. Romerne hadde perfeksjonert sin kunst og sørget for at den kriminelle gjennomgikk mest mulig lidelse og smerte før det hele ble avsluttet i en uunngåelig død. Det er synd å si det, men disse Romerne var faktisk ordentlig flinke i jobben sin. Det er per dags dato ikke et eneste historisk tilfelle av et menneske som har overlevd en fullstendig korsfestelse, og Romerske soldater ble selv utsatt for dødsstraff dersom den kriminelle ikke døde på korset. Det er også verdt å bemerke seg at Romersk lov la ned forbud mot at Romerske statsborgere kunne bli korsfestet, nettopp fordi denne prosessen ble ansett som så krenkende og brutal. Jeg skal nå i korte trekk beskrive hvordan korsfestelsesprosessen foregikk, og jeg beklager på forhånd for et noe grafisk innhold.

Prosessen begynte som regel alltid med brutal pisking. Piskene som ble brukt besto av en rekke lærreimer med metallkuler festet på endene. Disse metallkulene hadde også skarpe beinbiter festet på seg. I det kulene traff huden til den kriminelle forstørret blodårene seg og kom dermed nærmere hudens overflate, samtidig som at hudens smertereseptorer ble mer aktiv og sensitiv. De skarpe beinbitene brøt inn under huden og trakk meg seg kjøtt, blodårer, og innvoller, og det ble ofte beskrevet at hele magen til den kriminelle kunne falle ut på bakken under denne piskeprosessen.

Illustrasjon som viser piskingen før korsfestelsen.

Etter piskingen bar veien videre til selve korset. Her måtte den ihjelslåtte og døende kriminelle ofte bære sitt eget kors, slik som det også beskrives i bibelen. På korset ble to lange nagler spikret gjennom håndleddene på den kriminelle, én i hver hånd. Disse naglene gikk rett gjennom nervus medianus, en av hovednervene i armen, og forårsaket komplett lammelse i begge armer. Etter dette ble nok en nagle spikret gjennom samlede føtter. Formålet med å spikre føttene var å gjøre det mulig for den kriminelle å trekke pusten ved å dytte seg opp med føttene og ta vekk presset på brystkassen forårsaket av å henge fra begge håndleddene. Dette var på ingen måte av barmhjertighet; ved å gi den kriminelle muligheten til å puste lengre ble også lidelsen og smerten før døden forlenget.

Etter mange timers uutholdelig lidelse og smerte kom omsider tiden for det endelige dødsslaget. Romerne hadde et bredt utvalg av metoder for å fullføre korsfestelsen. Ofte knakk de beina på de kriminelle, slik at de ikke lengre kunne løfte seg opp for å trekke pusten. Andre ganger ble de satt fyr på eller matet til hunder. I Jesu tilfelle ble et spyd stukket tvers igjennom hjertet hans, slik beskrevet i Johannes evangelium. Johannes beskriver også at han observerte vann og blod som kom ut av siden på Jesus etter at han hadde blitt stukket med spydet. Dette kjenner vi i dag til som hjertetamponade, en væskeansamling i hjerteposen.

Vi har all grunn til å tro at Jesus faktisk døde på korset. Romerne gikk grundig til verks og sørget for at hver og én av de som ble korsfestet også omsider døde. Denne konklusjonen støttes videre av en rekke historiske kilder fra det første og andre århundret, inkludert Lukian, Josefus, Talmud, og Mara bar Serapion, som alle beskriver at Jesus ble korsfestet og døde.

Det er også allmenn godkjent blant historikere at disiplene til Jesus, vennene som hadde stått Han nærmest gjennom Hans liv og lære, trodde av hele sitt hjerte at Jesus var stått opp fra de døde. Det er mange grunner til å tro at dette er sant. I Jesu siste dager, fra Hans arrest i Getsemane hage til korsfestelsen på Golgata høyde, møter vi skrekkslagende disipler som frykter for sine liv og gjemmer seg bak lukkede dører. De fornekter sin Mester, Han som har veiledet og tatt vare på dem de siste tre årene, og snur et blindt øye til den grufulle korsfestelsen som skal finne sted. Tre dager senere er livene deres plutselig forvandlet, og de samme menneskene står nå fulle av mot og håp, villige til å ofre sitt eget liv for troen på en oppstanden Jesus Kristus. Hva skjedde?

Elleve av de tolv disiplene til Jesus skulle omsider lide martyrdød på grunn av sin tro på Jesu oppstandelse. Unntaket var Johannes, som tilbragte sine siste levedager i eksil. Men her oppstår en åpenbar innvending; en martyrdød innebærer ikke nødvendigvis sannhet. Vi har utallige historiske eksempler på mennesker som dør for en løgn. Velg og vrak mellom en hvilken som helst dommedagskult så vil dette bli åpenbart. Men det er her historien til disiplene skiller seg ut, nettopp fordi de sto side om side med Jesus selv. De belaget seg ikke på historier eller bøker; de opplevde hendelsen med sine egne øyne. Løgnere er dårlige martyrer. Jeg har ingen problem med å godta at mennesker dør for noe de tror er sant, men å dø for noe de vet er en løgn? Hvorfor? Hva godt får de ut av det? Hvorfor skulle de la seg henrette for noe de visste ikke var sant? Ikke vant de makt eller penger, ei verdslig innflytelse eller status. Snarere tvert i mot; de tapte alt. Den eneste logiske forklaringen er at de faktisk trodde at Jesus var stått opp fra de døde, og at denne troen var så viktig at de var villige til å gi sine liv for den.

Sist men ikke minst har vi også all grunn til å tro at selv fiender av Jesus kom til å tro på at Han var stått opp fra de døde. Mest bemerkelsesverdig er Saulus av Tarsus, senere kjent som apostelen Paulus. Som ung mann tilbragte Paulus sine formative år i lære hos Gamaliel den eldre, og hadde en lovende karriere som fariseer foran seg. Med løfter om makt, rikdom, og status steg Paulus raskt i den jødiske rangstigen, og ble senere kjent for sin forfølgelse av menn og kvinner som hadde knyttet seg til troen på Jesus. Så skjer det noe helt spesielt. Paulus møter angivelig den oppstandne Jesus Kristus på en landevei og velger deretter å legge ned sitt liv for å følge Han. Paulus gir slipp på alt han har, all rikdom og all makt, for å reise verden rundt og forkynne evangeliet. Han blir omsider drept i fangenskap i Roma, etter nesten to år med uutholdelig tortur og lidelse. Igjen stiller jeg meg spørsmålet hvorfor? Hva var det som skjedde som gjorde at mannen som hadde brukt livet sitt på å forfølge kristne plutselig ble troens viktigste forkjemper? Paulus hadde absolutt ingen grunn til å tro på en oppstanden Jesus, snarere tvert i mot; han hadde all grunn til å ikke tro på det. Igjen er den beste forklaringen at Paulus faktisk trodde at Jesus var stått opp fra de døde.

Men å hevde at både venner og fiender av Jesus trodde han var stått opp fra de døde er ikke et konkluderende argument. Kanskje led samtlige av en kollektiv masse-hallusinasjon? Kanskje ble de lurt trill rundt av en dyktig Jesus-etterligner? Hvordan kan vi vite hva som egentlig har skjedd?

Vi stiller store krav til fornuft, sannhet, og rasjonalitet i livene våre. Vi forventer at partnerne våre er ærlige mot oss, at legen vår stiller riktig diagnose, og at opplevelsene våre i hverdagen til en viss grad samsvarer med en realitet. Men av en eller annen grunn har fryktelig mange av oss en tendens til å "skru av" hjernen vår når det kommer til spørsmål som angår tro og livssyn. Plutselig er alt relativt, plutselig kan man ikke vite om noe er sant eller ikke. Denne kognitive dissonansen er bemerkelsesverdig, og jeg skal ikke forsøke å gi et enkelt svar på hvorfor det er sånn. Jeg erfarer stadig at det er mange emosjonelle og personlige årsaker til at flere ikke ønsker å ta stilling til disse store spørsmålene, og det skal jeg selvfølgelig respektere.

Når det er sagt vil jeg nå invitere deg til å "skru på" hjernen igjen de neste minuttene. Vi har tatt stilling til tre historiske fakta og konkludert med stor sikkerhet at disse faktaene stemmer. Hva er det som best forklarer disse tre faktaene? Hvilken teori gir oss det beste bildet av hva som skjedde for nesten 2000 år siden? Hvordan kan vi bruke enkel logisk tenkning til å fatte den beste forklaringen? Det er mitt argument at Jesu oppstandelse er den overlegent beste forklaringen, og jeg skal bruke de neste minuttene på å forklare hvorfor.

Noen hevder at disiplene til Jesus led av en langvarig masse-hallusinasjon. Og det skal sant sies at det finnes medisinske tilfeller der sørgende mennesker opplever slike hallusinasjoner på grunn av et desperat ønske om at den avdøde skal komme tilbake. Men vi har ingen grunn til å tro at dette er tilfellet her. Dersom hallusinasjonsteorien skal stemme er den nødt til å forklare hvordan mer enn 500 mennesker i ulike lokasjoner og til ulike tider opplevde én og samme hallusinasjon i 40 dager. Vi har ingen medisinske tilfeller av slike masse-hallusinasjoner som strekker seg over lengre tid. Jo, flere mennesker kan hallusinere samtidig, men nøyaktig den samme hallusinasjonen? Nei. Teorien forklarer heller ikke hvorfor fiender av Jesus hevdet å ha sett Han oppstått fra de døde.

Neste på listen er teorien om at Jesu kropp ble stjålet fra graven, enten av disiplene selv eller noen andre. Denne teorien gir ingen forklaring på hvorfor både Jesu disipler og fiender hevdet å ha sett Han oppstått fra de døde, og kan derfor i mine øyne avskrives i sin helhet.

En annen populær teori er at Jesus overlevde korsfestelsen, at Han bare nesten døde. Teorien forklarer ikke vår første fakta, at Jesus døde på korset, og forklarer heller ikke hvorfor disiplene trodde Han var stått opp fra de døde. Hvis Jesus hadde vist seg for sine disipler etter tre dager, ihjelslått og avmagret, full av åpne sår og kutt, og dersom de hadde brukt flere dager å lege Han, hvorfor i all verden skulle de da hevde at Han var stått opp fra de døde? Hvorfor skulle de hevde at Jesus var selve "livets Forfatter" dersom han bare så vidt hadde overlevd en brutal korsfestelse og nå lå lamslått foran deres føtter?

Heretter blir teoriene mer og mer obskure, alt fra "ond tvilling" til "superalien" og mye mye mer. Jeg ser på dette som relativt desperate forsøk på å unngå den mest åpenbare og elegante konklusjonen, nemlig at Jesus sto opp fra de døde. Det er til syvende og sist den eneste teorien som passer med alle faktene. Jeg skjønner at mange ikke er villige til å godta dette, men denne avvisningen kan ikke basere seg på et intellektuelt argument, fordi det intellektuelle og logiske peker raka vegen inn i teorien om en oppstanden Jesus Kristus.

Men hvis alt du sitter igjen med etter å ha lest denne artikkelen er en overbevisning om at Jesus faktisk har stått opp fra de døde, så har jeg feilet miserabelt, fordi Jesu oppstandelse betyr så enormt mye mer enn bare en historisk fakta. Som ateist funderte jeg mye på hvordan det hadde seg at mennesker som gjorde grufulle ting tilsynelatende slapp unna med det uten konsekvenser. Hvor var for eksempel rettferdigheten i at en massedrapsmann bare kunne ta sitt eget liv og slippe unna all straff? Eller hvordan hadde det seg at anonyme seksuelle overgripere på nett kunne leve under radaren igjen og igjen og igjen, og tilsynelatende aldri møte konsekvenser for sine handlinger?

Det teistiske verdenssynet gjør det klinkende klart at verken massedrapsmannen eller overgriperen slipper unna uten straff. På andre siden av døden møter vi alle en allmektig dommer som forlanger en forklaring for våre handlinger. Men dette betyr også at den samme standarden som Gud bruker for å dømme disse menneskene også rettes mot meg. Og her kommer jeg helt klart til kort. Jeg har på ingen måter levd et perfekt liv, og hvis du er ærlig med deg selv har ikke du det heller. Jeg, som alle andre, fortjener å holdes ansvarlig for mine handlinger, og det innebærer en straff. Men det er også nettopp her de gode nyhetene kommer inn.

I den mest spektakulære kjærlighetserklæringen verden har sett valgte Jesus å gi sitt liv på et kors for at du og jeg skulle slippe å sone den straffen vi egentlig fortjener. Han tok alle være feil, dårlige avgjørelser og skamfulle handlinger, og la dem på sine egne skuldre. Den som anerkjenner dette, den som tar i mot Jesus Kristus som Frelser, anses som feilfri og rettferdig i Guds øyne. Og det beste av alt? Det er absolutt ingenting du og jeg har gjort for å fortjene det. Det er en gave som er gitt til oss, helt gratis, og alt vi trenger å gjøre er å ta i mot den med et ydmykt hjerte og et ønske om å snu om våre liv og leve i tråd med Guds vilje for oss.

Jeg inviterer deg i kveld til å grave dypt i ditt eget hjerte, til å strekke ut hånden din og ta i mot den enorme gaven som Gud ønsker å gi deg. Han har lagt ned sitt liv for deg og ønsker å desperat å ha en relasjon med deg. Kom som du er, legg frem for Han dine byrder, og opplev den enorme freden og kjærligheten Han gir. Et nytt liv venter på deg. Velkommen hjem.