Kan vi stole på bibelen?

Hvis du er heldig nok til å være født på 90-tallet eller tidligere, så har du garantert lekt hviskeleken. Reglene er enkle; noen hvisker noe i øret ditt, du hvisker det videre til nestemann, og slik fortsetter rekka helt til sistemann må gjenfortelle det som har blitt sagt. Utfallet er konsekvent katastrofalt, til alles store frustrasjon. Til tross for at vi alle prøvde vårt beste er den originale meldingen nesten alltid forvrengt og ikke til å kjenne igjen. Mange har samme forhold til bibelen, og tenker at de såkalte hellige skriftene vi leser i dag overhodet ikke stemmer overens med budskapet og intensjonen til de originale forfatterne. Men stemmer dette?

Jeg erfarer ofte at det florerer mye misforståelser og myter der ute når det kommer til hva bibelen er og ikke er, så jeg tar meg friheten til bruke et par minutter på å rydde litt opp i dette. Bibelen er ikke noe av det følgende:

1. Én stor bok skrevet av én forfatter.

2. En oversettelse av en oversettelse av en oversettelse.

3. Mytologi.

4. Skjønnlitteratur.

5. Utelukkende en metafor.

Bibelen er følgende:

1. 66 bøker skrevet av mer enn 40 ulike forfattere over en periode på flere tusen år.

2. Direkte oversatt fra de originale språkene Gresk og Hebraisk (og litt Arameisk).

3. En blanding av historie, biografi, poesi, og generell litteratur.

4. Både metaforisk innhold og bokstavelig innhold.

Med det unnagjort vil jeg også påpeke og rydde opp i nok en misforståelse som jeg støtt og stadig møter på. Mange tenker at det Nye Testamentet har blitt kontinuerlig endret på for å tjene makt og status, og at de hellige skriftene historisk sett har vært kontrollert av et lite utvalg mennesker som har gjort om på tekstene for å kontrollere hva andre tenker og mener. Heldigvis er dette så langt fra sannheten som man kommer.

Det Nye Testamentet er skrevet av forfattere fra ulike bakgrunner, i ulike lokasjoner, og til ulike mottakere. Menneskene som var ansvarlig for kopiering av skriftene var også spredt ut over store geografiske områder, over lengre tidsperioder, og uten kontakt med hverandre. Det var aldri én gruppe, ett imperium, eller én lokasjon som kontrollerte skriftene. Kopier spredte seg som ild i tørr skog i løpet av kort tid, og innen det fjerde århundret hadde vi tusenvis av kopier av skriftene spredt utover hele verden (fra England i nord til det Afrikanske kontinentet i sør).

Det er også verdt å bemerke seg at det Nye Testamentet skiller seg radikalt ut fra andre historiske tekster fra den antikke verden på grunn av den overveldende mengden manuskripter vi har tilgjengelig. Per dags dato (2025) eksisterer det mer enn 5000 kopier av manuskripter fra det Nye Testamentet på det originale Greske språket, med den eldste kopien datert til ca. år 100 etter Kristus. I år 1611 hadde vi til sammenligning 7 slike manuskripter. Takket være en enorm arkeologisk innsats de siste hundre årene kan det Nye Testamentet nå vise til mer manuskript-støtte enn noen annen tekst fra den antikke verden.

Jeg ønsker spesielt å trekke frem manuskriptet P66 (papyrus nummer 66) som er datert til det tredje århundret og inneholder en nesten komplett kopi av Johannes evangelium. Her lyder Johannes 1:1 identisk til den moderne oversettelsen vi sitter med i dag. 1700 år har ikke utgjort en forskjell; skriftene er identiske.

Takket være den enorme mengden manuskripter i vår disposisjon kan historikere enkelt komme frem til hva de originale skriftene inneholdt. Manuskriptene er kopiert for hånd og inneholder derfor ofte små feil (kommafeil, stavefeil, og lignende). Men hver og en av disse kopiene inneholder sine egne, unike feil, og historikere kan derfor ta i betraktning alle disse feilene og vurdere hva manuskriptene har til felles, hva kjernen i skriftene er. Vi kan sammenligne det med et puslespill med 100,000 brikker der vi har fått utdelt 101,000 brikker. Fordi vi har flere brikker enn vi trenger kan vi enkelt vurdere hvile brikker som passer inn, og hvilke som ikke gjør det.

Hvis du leser bibelen regelmessig vil du også legge merke til at enkelte vers, ord, eller stavelser enten er satt i parentes eller inneholder en fotnote. Disse er ofte markert slik fordi det fortsatt er usikkerhet rundt om de var en del av de originale skriftene. Dette er et godt tegn. Nettopp fordi vi har en så god forståelse for hva de originale skriftene inneholdt kan vi enkelt trekke ut ord og vers som fortsatt er usikre.

Det er med andre ord all grunn til å tro at skriftene du sitter med i dag er de samme skriftene som de første kristne satt med for nesten 2000 år siden. Men dette gir oss fortsatt ingen garanti for at skriftene inneholder noe som er sant. Det kan jo hende at bibelen vår bare er en godt bevart løgn. Hvordan vet vi at bibelen er sann?

Historikeren Lukas, som skrev ett av de fire evangeliene i bibelen, går lengre enn langt for å overbevise leseren sin om at det han skriver om er autentiske historiske hendelser. I sin introduksjon informerer Lukas leseren sin (i dette tilfellet Teofilos) om at formålet med evangeliet er "å gå nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng...så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i" (Lukas 1:3-4). Det er også verdt å bemerke seg at det Greske ordet for "fremstilling" som Lukas bruker i Lukas 1:1 er det samme ordet som historikeren Lukian bruker i sin bok "How to Write History."

Lukas tar seg også tiden til å etablere en svært spesifikk historisk kontekst for evangeliet sitt. I Lukas 3:1-3 får vi vite følgende informasjon:

1. Tiberius Caesar er Romersk keiser.

2. Pontius Pilatus er landshøvding i Judea.

3. Herodes er landsfyrste i Galilea.

4. Fillip, Herodes bror, er landsfyrste over Iturea og Trakonitis.

5. Lysanias er landsfyrste over Abilene.

6. Annas og Kaifas er øversteprester.

Samtlige historiske figurer er nå bekreftet, enten av historievitenskap eller arkeologi. Lysanias som landsfyrste var lenge vurdert som historisk unøyaktig, men arkeologiske funn de siste 20 årene har siden bekreftet at en slik Lysanias eksisterte. Det er med andre ord lite tvil om at Lukas, så langt historie går, visste hva han pratet om. Han skrev om en ekte historier i en ekte historisk kontekst.

Et annet viktig argument i favør at den historiske påliteligheten til evangeliene er at de inneholder massevis av tilsynelatende unødvendige detaljer. Jeg ønsker særlig å trekke frem bruken av egennavn og bruken av "kallenavn." I motsetning til vår moderne verden i dag var bruken av navn i den antikke verden ofte svært spesifikt relatert til steder og kulturer. To kulturer som lå like ved hverandre opererte gjerne med helt forskjellige egennavn og stedsnavn. Navn i Egypt ville for eksempel være helt ulike fra navnene i Palestina, og det var ikke vanlig at man hadde kjennskap til typiske egennavn i andre kulturer.

I nyere tid ble en historisk analyse av de mest brukte og vanlige navnene i 1-århundreds Palestina gjennomført. Listen som oppsto ut fra denne analysen ble videre sammenlignet med navnene brukt i evangeliene. Du har kanskje lagt merke til at mange av egennavnene i evangeliene inneholder enkelte "kallenavn" som skiller én person fra en annen; Simon Peter, Simon den spedalske, Simon seloten, og mange flere. Disse korresponderer nøyaktig med hvor vanlig navnet var i 1-århundreds Palestina. De mest vanlige navnene i evangeliene er nærmest helt lik de mest vanlige navnene fra den historiske analysen. Jo mer vanlig et navn var, jo flere slike "kallenavn" finner vi i evangeliene.

Denne spesifikke navngivingen har også gjort det mulig å skille autentiske evangelier fra de såkalte "gnostiske" evangeliene, derav Thomas evangelium og Judas evangelium. Disse forfalskede evangeliene tar gang på gang feil av egennavn og stedsnavn, og bruker isteden navn som var vanlige i andre kulturer og i mye senere århundrer. Judas evangelium treffer kun blink på to navn: Judas og Jesus. Resten av navnene hører ikke hjemme i den historiske konteksten som forfatteren hevder å skrive i.

Det er også en rekke andre detaljer beskrevet i evangeliene som passer inn med den historiske konteksten, alt fra avstander mellom byer, helninger i landskapet, navn på planter, og beskrivelser av lokal fauna. Her er det faktisk mye som andre historikere fra den antikke verden gjør feil som evangeliene og apostlenes gjerninger gjør riktig.

Det burde nå være litt tydeligere at vi ikke bare har de samme skriftene som de originale forfatterne skrev, men at vi også har autentiske historiske tekster som beskriver virkelige hendelser i en svært spesifikk historisk kontekst. Det er også verdt å bemerke seg at Lukas, som flere andre forfattere i det Nye Testamentet, beskriver at informasjonen hans er basert på historiene til øyevitner av Jesu liv og lære: "...slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyevitner og tjenere for Ordet" (Lukas 1:2).

Sist men ikke minst er det vært å bruke litt tid på å trekke frem de interne bekreftelsene som vi finner på tvers av evangeliene. Husk at evangeliene er skrevet av 4 ulike forfattere på ulike tidspunkt. Noen var selv øyevitner til Jesu liv og lære, andre fikk historien gjenfortalt av øyevitner. Dersom evangeliene er autentiske fortellinger om historiske begivenheter burde vi forvente å finne ulikheter mellom de ulike gjenfortellingene av hendelsene.

Tenk på det på denne måten. Hvis du er dommer i en rettsak med fire ulike øyevitner, og hver og en av disse øyevitnene kommer frem til vitnebåsen og forteller nøyaktig den samme historien, ned til hver minste lille detalj, hadde alarmbjellene begynt å ringe? Hadde du kanskje begynt å mistenke at disse historiene var fabrikkerte løgner?

Autentiske øyevitner gjenforteller sin historie på en måte som påvirkes av det unike perspektivet de hadde på hendelsene samt bakgrunnen og personligheten deres. Enkelte ting i hendelser vil være viktigere for noen og mindre viktigere for andre. Men vi burde også forvente at dersom vi setter sammen alle de ulike øyevitneforklaringene, så burde man kunne danne et sammenhengende, helhetlig bilde av hva som faktisk har skjedd.

Det er akkurat dette som er tilfellet når det kommer til evangeliene. Nei, evangeliene beskriver ikke nøyaktig de samme hendelsene med nøyaktig de samme detaljene, og dette er en bra ting. Det øker troverdigheten deres. Evangeliene forteller den samme store historien, men legger vekt på ulike ting.

La oss se på et eksempel. I Johannes 6:1-14 leser vi om Jesus som metter 5000 mennesker med fem byggbrød og to fisker. Jesus spør Filip, en ellers ubetydelig karakter i evangeliet, om hvor de kunne få kjøpt brød (Johannes 6:5). Hvorfor akkurat han? Johannes gir oss lite svar rundt akkurat dette. Men hvis vi hopper over til Lukas evangelium får vi vite at de var i Betsaida, og tilbake igjen i Johannes evangelium får vi senere vite at Filip var fra nettopp Betsaida. Filip var med andre ord lokalkjent og derfor en naturlig person å spørre til råds.

Det er utallige slike eksempler i evangeliene, og det er akkurat dette vi burde forvente dersom evangeliene er troverdige og autentiske øyevitnebeskrivelser av ekte hendelser. Hvert evangelium er en puslespillbrikke som danner et nøyaktig og helhetlig bilde når satt sammen med de resterende evangeliene.

La oss oppsummere i kort trekk det vi nå vet om bibelen som vi kanskje ikke visste før:

1. Bibelen er en samling av 66 bøker skrevet at mer enn 40 ulike forfattere over en periode på flere tusen år.

2. Bibelen er oversatt fra de originale språkene Gresk og Hebraisk (og litt Arameisk).

3. Dagens skrifter er de samme skriftene som eksisterte for 2000 år siden.

4. Det Nye Testamentet gir alle tegn på å være autentiske beskrivelser av historiske begivenheter.

5. Evangeliene gir oss all grunn til å tro at de er autentiske øyevitnebeskrivelser av Jesu liv og lære.

Bibelen kan være en utfordrende bok å lese, og mange har et anstrengt forhold til skriftene fordi de ikke tror på at de er guddommelig inspirerte eller troverdige. Jeg håper at denne korte artikkelen har gitt deg litt mer trygghet i at skriftene du holder i hånden din i dag er til å stole på, men jeg utfordrer deg til å fortsette å lære mer om den historiske troverdigheten til skriftene. Jeg har personlig erfart at dette har vært svært oppløftende og styrkende for mitt trosliv, og at det har gitt meg en større lyst og sult etter å fordype meg i Guds ord.