Problemet med ondskap

Et av de vanligste, men også kraftigste argumentene jeg møter på som troende mann er problemet med ondskap. "August, skjerp deg. Det er ikke mulig at Gud finnes. Bare se deg rundt. Tror du virkelig Gud ville tillatt all den her ondskapen?"

Enten du er troende eller ikke-troende, så er det få ting vi alle kan være så enige om annet enn at verden ikke er som den burde være. Noe er åpenbart galt. Ondskap regjerer, uskyldige mennesker dør av sykdom og katastrofe, krig erobrer, og alle forsøk på å snu trenden virker til å feile miserabelt. Det sårer meg, og sjokkerer meg, at verden har blitt som den har blitt. Jeg skulle ønske den var annerledes. Men alas, her er vi.

Jeg vil begynne med å uttrykke min største mulige sympati for alle som rammes av ondskap, av sykdom, og av katastrofe. Jeg skulle så gjerne ha kunnet strukket ut en hånd og gitt en klem til alle de som sulter, forfølges og lider nød, de som lever på kanten av liv og død, og de som i frykt og usikkerhet ber hver eneste kveld om å bare få se en soloppgang til. Du som er rammet av sorg og smerte, vit at jeg tenker på deg hver eneste dag. Som kristen mann med et sterkt ønske om å hjelpe andre er jeg så brutalt klar over min egen menneskelige begrensning i kampen mot ondskap, og det sårer meg dypt. Likevel føler jeg et stort behov for å adressere nettopp dette argumentet, ikke for å bagatellisere ondskap, men for å vise hvordan argumentet i seg selv peker i favør av Guds eksistens.

Ikke-troende mennesker har som regel et naturalistisk verdenssyn. Verden vi lever i og alt vi observerer i universet vårt kan forklares ved bruk av naturlige fenomen og naturlige lover. Det overnaturlige er uakseptabelt og ikke en del av den virkelige verden. Charles Darwin var en av de fremste forkjemperne for nettopp dette verdenssynet. Han hevdet at mennesket, og alle andre biologiske organismer for den saks skyld, hadde utviklet seg fra én felles forgjenger, en enkel organisme, gjennom millioner av bittesmå genetiske endringer over millioner av år. I den vestlige verden er det naturalistiske verdenssynet uten tvil blitt normen, status-quo, den korrekte måten å se verden på.

Okei August, kul historie, men hva i all verden har dette med ondskap å gjøre? Den eneste måten vi kan si at verden ikke er som den burde være, er hvis vi har en formening om hvordan verden burde være. Vi er alle enige om at det hadde vært bedre hvis folk var friske, ikke ble forfulgt, hadde nok penger til mat, og kunne levd lange liv med glede, kjærlighet, og trygghet. Litt av problemet med det naturalistiske verdenssynet er at hvis universet vårt kun består av naturlige lover og fenomener, så er bare verden som den er. Det finnes verken en riktig eller feil måte for verden å være. Den bare er. Naturen stiller seg helt ukritisk til om vi føler oss bra eller ikke. Den går sin gang. For å kunne si at noe er objektivt ondskapsfullt må vi kunne sammenligne det med noe som er objektivt rettferdig og godt. Hvor kommer det fra? Naturalister har med andre ord ikke noe grunnlag for å si at ting er objektivt galt i verden. Verden er akkurat som den burde være. Dette er implikasjonene av det naturalistiske verdenssynet. Er du villig til å godta dette?

Noen vil kanskje hevde at det ikke finnes noe som heter objektiv ondskap. Alt er subjektivt og relativt. Fair enough, men da er jo problemet med ondskap egentlig veldig enkelt å løse; bare endre den subjektive meningen din, så forsvinner ondskap umiddelbart. Vi skjønner alle at dette ikke funker i praksis. Verdens ødelagte tilværelse er ikke bare en subjektiv mening, det er et faktum.

Greit August, jeg kan bli med på leken. La oss late som, rent hypotetisk, at Gud finnes. Du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt! Hvis Gud, som du hevder er så snill og grei, faktisk finnes, hvorfor er det så mye ondskap? Hvis han er så rettferdig og kjærlig som du sier, så hadde han stoppet all ondskapen nå!

La meg få lov til å fortelle to ulike historier. Første historie tar oss tilbake til andre verdenskrig. En britisk soldat, utkledd som tysk SS offiser, utplasseres bak fiendens frontlinjer. Oppdraget; infiltrere en konsentrasjonsleir og ødelegge et gasskammer. Ved inngangen til konsentrasjonsleiren snakker briten med andre SS offiserer da han plutselig får øye på en tysk soldat som har dratt med seg en fange ut i fangegården. Fangen, avmagret og fortapt, trygler om nåde, men til ingen nytte. Den tyske soldaten har bestemt seg, fangen må dø. Pistolen rettes opp mot fangen, fingeren står klar på avtrekkeren. Briten må ta et valg; skal han gripe inn og avverge drapet? Alt han trenger å gjøre er å skyte soldaten. Men han innser at dette vil gå på bekostning av hans evne til å gjennomføre oppdraget sitt; alle kommer til å skjønne at han er en spion. I forakt snur han blikket vekk fra scenen. En tåre renner fra kinnet hans i det lyden av skuddet lyder utover fangegården.

Den andre historien finner sted på et legekontor. En bestemt far drar meg seg den gråtende datteren si gjennom inngangsdøra. De har utsatt og utsatt denne dagen, men nå kan det ikke vente lengre; vaksinen må settes. Han, bedre enn noen andre, vet hvor mye datteren hans hater sprøyter. Hun har gruet seg i hele dag, tryglet og bedt om å bli spart smerten, om å få slippe den fæle nåla. Hun skjønner tross alt ikke hvorfor pappa er så bestemt på at dette må gjøres. Hun, i motsetning til sin far, skjønner ikke hvorfor denne smerten er nødvendig for å unngå å bli syk. Med et fast grep holder faren datteren si fast i legestolen. Han vemmer seg for å måtte utsette sin egen datter for en så traumatisk opplevelse, men har ikke noe annet valg.

Det er ikke alltid tilfelle at rettferdighet og absolutt godhet innebærer å avverge all mulig ondskap umiddelbart. Det kan tenkes at noen ganger må man tillate noe ondskap, enten for å avverge større fremtidige konsekvenser, eller for fremme større godhet. Soldaten tok sitt valg; han innså at han måtte tillate at fangen ble drept for å kunne ødelegge gasskammeret. I prosessen reddet han antakeligvis tusenvis av liv. Den bestemte faren utsatte sin egen datter for smerte fordi han visste at det ville gagne henne i lengden.

Ateister er definitivt ikke alene i å stille seg spørsmålene om hvordan en rettferdig Gud kan sitte og se på så mye urettferdighet. Jeg skal ikke late som om jeg skjønner hvordan Gud bestemmer hva slags ondskap Han skal tillate eller ikke tillate. Men jeg skal heller ikke stille den urealistiske forventingen om at Han skal stoppe all ondskap her og nå. Det er tydelig at problemstillingen er mer nyansert enn som så.

For argumentets skyld kan vi godt fjerne Gud fra problemstillingen. Men hva nå? Verden er akkurat like ødelagt og ondskapsfull som den var for et par sekunder siden, men nå har vi fjernet alt håp og all forventing om at ting én dag kan bli bedre. Hvis vi er slaver til et naturalistisk univers som ikke kunne brydd seg mindre om vårt velbehag, hvorfor skal vi tenke oss at ødeleggelsen og ondskapen som vokser i verden hver eneste dag, plutselig skal snu om å gå motsatt vei?

Diskusjonen om smerte og lidelse bringer oss omsider til den mest sentrale delen av den kristne troen: korset. Gud selv, i form av Jesus Kristus, ga frivillig sitt liv for oss og led en ubegripelig smertefull død i menneskelige hender. Gjennom dette offeret viste Gud at Han ikke ønsket å være separert fra menneskelig lidelse. Snarere tvert i mot så ønsket Han å stå midt i all smerten vår med en forståelse for byrdene vi bærer og sorgen vi føler. Gud ble menneske og fikk oppleve hele spekteret av menneskelige følelser, fra sorg og smerte, til angst, frustrasjon, og sinne. I sine vanskeligste og mest sårbare øyeblikk ble Han forlatt, avvist, latterliggjort, og spottet, selv av de Han hadde ansett som sine nærmeste venner. På korset fikk vi på alvor oppleve at Gud ikke er på avstand, men at Han er midt i blant oss når livets smerter virker så overveldende og uoverkommelige. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? lyder det fra korset i det Jesus trekker sine siste pust. Hvis det er én ting jeg så gjerne skulle ønske at flere skjønte så er det dette: du står ikke alene i lidelsen, selv om det så ofte kan føles slik. Gud vet hva du går igjennom, og Han ønsker å hjelpe.

Men korset handler ikke bare om smerte og lidelse. Det handler også om frihet. Jesu oppstandelse markerer overvinnelse av døden, tilgivelse av synd, og et nytt liv. På grunn av Jesus, på grunn av offeret Hans på korset, så kan du og jeg ha håp om et liv etter døden. Dette gir oss et helt nytt perspektiv på smerte og lidelse, og det gir oss håpet om at til tross for at verden er ødelagt og full av smerte, så finnes det et lys i enden av tunellen. For det lille barnet som dør av kreft, for familien som rammes av naturkatastrofer, for foreldrene som mister sønnen sin i ung alder, så er ikke alt håp ute. Livet etter døden er tilgjengelig for alle, nettopp fordi Gud selv valgte å ofre sitt liv på korset for vår skyld. Når verden kollapser rundt oss, så kan vi fortsatt holde fast i denne livslinjen, dette håpet om at rettferdigheten vil seire.

Uten Gud er tilværelsen vår håpløs. Det finnes ingen endelig rettferdighet. Døden er slutten. Barnet som dør av kreft får aldri oppleve gjenoppstandelsen, og mennesker som lever ondskapsfulle, grusomme liv møter aldri rettferdighetens dom på andre siden av døden. Et slikt verdenssyn er ikke bare skadelig, det er også katastrofalt meningsløst. Uten håp er du og jeg ingenting, uten håp blir livet tamt og arbitrært.

Som kristen mann er jeg akutt oppmerksom på lidelsen og smerten som florerer i verden vår. Men jeg legger også merke til mye vakkert; mennesker som står sammen, som bygger hverandre opp, som oser ut kjærlighet for hverandre, og som nekter å gi slipp på håpet. Guds kjærlighet strekker seg på tvers av landegrenser, kulturer, etnisiteter, og konflikter. Gjennom grusomme, ødeleggende opplevelser ser vi gang på gang modige menn og kvinner som løfter kjærligheten frem, og det rører meg å se. Til deg som er så langt nede, til deg som har gitt opp; vit at alt håp ikke er ute. Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft (Romerne 15:13). Amen.